I have lately (for perfectly valid work reasons) been reading a collection of the letters of Arthur Conan Doyle. Now, as I said, this is important study stuff, not at all due to the endorsement by Stephen Fry, who wrote that

Personally, I would walk a mile in tight boots to read his letters to the milkman.

Now, I tend to agree; although my propensity for close footwear may be less than his, and I don't know any milkmen. You will have to do. They are an amusing and interesting read, not only because of the valuable insight into his literary creations and suchlike, but also for his at times odd focus and weird wordings. The majority of the letters in this collection are those from Arthur Conan Doyle to his mother, Mary Doyle. They had a very close relationship (I'll get back to that) and corresponded regularly throughout his life. The editors have, however, also included letters both to other important people in his life, as well as some from his mother and others that provide a context for his own.

I have read my share of letters by men of letters (sorry), and there is something appealing about it which I cannot put my finger on. Perhaps it is just my version of Big Brother. You get a foot inside what is really a private world. What struck me about the early letters, however, was how odd it was to come across an Arthur Conan Doyle ...

Det høres kanskje pretensiøst ut å i det hele tatt komme på tanken å skrive en bok utelukkende bestående av fotnoter. Og det høres kanskje ut som om resultatet uunngåelig ville måtte bli noe langtekkelig. Så feil kan man ta.

Jeg kjøpte Mark Dunns Ibid: A Life for lenge siden etter at en veninne av meg hadde anbefalt den i varme ordelag; men jeg kom aldri så langt at jeg fikk åpnet den. Jeg hadde mine tvil. Og jeg liker fotnoter. Fotnoter er en av livets store jegvetikkehva. Det er der alt det spennende dukker opp når man skal lese noe som vel kanskje er interessant nok, men som man egentlig helst vil legge fra seg for å gå hjem og se Doctor Who om igjen. Og fotnoter i fiksjon er jevnt over åsted for de mest absurde absurditeter (skjønt det har kanskje noe å gjøre med den typen fiksjon jeg velger å lese).

Jeg burde derfor ha kastet meg over denne boken den dagen den dumpet ned i postkassen. Men, sa en slik liten stemme i et hjørne av hodet mitt, som vanligvis er mer opptatt av at man ikke bør snakke med fremmede eller ta imot godterier fra ukjente menn, kanskje kan det bli for mye av en god ting. Er ikke tross alt fotnoter først og fremst sjarmerende fordi de dukker opp bare av og til, og fordi du kan velge om du vil lese dem; og høres ikke dette prosjektet egentlig ut som hardt arbeid i ...

I have to say that being able to enjoy Tor's bodily heat in such an uncontroversial manner is really satisfying.


Having learnt a valuable lesson last year, we got up very early this morning. At twenty to six, we had already made the coffee. Mary and Tor, both of whom, may I add, were not there last year, thought I was crazy for insisting on dragging them out of bed before six. I knew I was right, though. I was not sitting on a wasp's nest this year. Hell, no.

When we arrived at the park, their hesitation did seem justified. There were two other people there. Apart from the people trying to give me coffee. I explained I had brought my own. They asked whether there was anything good in it. I said it contained coffee. We went off to find our seats.
We were there early, as I said. Are was not. Still, good people that we are, we kept a seat for him (we did not keep a seat for Silje, as we had it on good authority that she had no intention of getting out of bed before half past six). Even Are was there before the ...

J'adore.

Earlier this year there were rumours that Leonard Cohen would come. I was excited.
Then, there was a confirmation. When they finally got round to putting the tickets up for sale, I made damn sure my mothers procured tickets for both Tor and me. Needless to say, I have been looking forward to tonight for a while. I never thought I would get to see Cohen live. I would not have been terribly surprised if an asteroid had crashed into the Earth last night.

I was worried that it would be a bad idea to have this concert in Romsdalsmuseet. It is a lovely, lovely venue, but again I have preconceptions; and I was fairly convinced Leonard Cohen should be absorbed in some smaller, more intimate venue. Not in a massive open air place with thousands of people.

And they had overdone it a bit. I have been to sold out concerts there before, but it has never been that full. Expecting to be able to leisurely sit and listen, as we always have before, we were forced to stand, packed like small fish in metal containers, because when it looked full there were still people waiting to get in. This was unpleasant. Otnæs keeps talking about trying to make the best possible festival, rather than the largest possible. It is sad that this does not apply to the attitude at the concerts themselves. I have observed this problem before. I realise that these big name-concerts are supposed ...

I am prejudiced. I am.

I looked at the presentation of Melody Gardot in the festival program. I looked at the picture, noted that she looks sad; and then I read the description:

Melody Gardot må fortsatt bruke stokk og solbriller etter at hun 19 år gammel ble kjørt ned av en SUV mens hun var på sykkeltur. Hun ble liggende på sjukehus i mer enn ett år, med flere brudd i bekkenpartiet, hjerneskade med hukommelsestap og overfølsomhet for lys og lyd. Som alternativ til de mange smertestillende medisiner legene forordnet, forsøkte Gardot musikkterapi. "Jeg var oppbrakt og frustrert, fordi jeg ble veldig sjuk av de store dosene medisiner de ga meg. Jeg bestemte meg for å heller føle meg sunn og ha vondt enn være sjuk og ikke ha vondt" forteller hun. Legen hennes anbefalte å engasjere seg i noe hun likte og som kunne gi henne noe, og hun valgte å bruke musikk som terapi. Musikk påvirker generelt organismen på cellenivå, og kan dessuten bidra til å fremme kognitive funksjoner gjennom sin innflytelse på nevrale nettverk i hjernen. Fire år senere hadde Gardot utgitt et kritikerrost album på Verve Records og turnert verden rundt med stor suksess. I år kommer hennes andre for Verve "My one and only Thrill". Hun er fortsatt handicappet etter ulykken, men girer seg opp til å gjennomføre konserter og turneer og klare hverdagen. Det er en tøff ung dame Moldejazz nå presenterer for et norsk publikum. Musikalsk befinner Gardot seg i et landskap ...

Marlene fra Oslo har ikke forsøkt seg på den økologiske jazzmaten:

Det er sikkert smart med økologisk mat, men jeg blir så dårlig av det.

Istedet har hun spist godteri og drukket rødvin.

Marlene trenger et balansert inntak av sprøytemidler og kunstgjødsel-grodd mat for at fordøyelsen skal fungere skikkelig. Det slår meg at Fire Flate her kanskje burde kastet et blikk på Vær Varsom-plakaten og innsett at her var noen de burde beskytte mot seg selv og ikke sitere med fullt navn og bilde.

Det er selvsagt også mulig at stakkars Marlene bare er offer for en eller annen inkompetent journalistspire som har feilsitert henne fullstendig. Kanskje sa hun noe riktig innsiktsfullt som inkluderte referanser til Heidegger og Wittgenstein. Den slags kan rote det fullstendig til for trøtte sitatsamlere.

Det er mulig jeg er litt lite villig til å tilpasse meg endringer generelt, men denne gangen mener jeg at misnøyen er velfundert.

Jeg var ikke helt fornøyd da gratiskonsertene flyttet fra Rådhusplassen, heller; men jeg innså raskt at det bare var fordi jeg ikke likte å måtte dele gratis-konsertene med alle de som ikke var villige til å sitte på hellene i sol og regn og høre på musikk. Det var noe bourgeois ved å skulle ha benker og parasoller.

I ettertid ser jeg altså at Alexandra-parken var en god idé. Selv om det av og til kan være en kamp å få sitte i det hele tatt; og selv om de fører til at bergenske fotballfans sitter og diskuterer sporten høylytt mens musikken spiller, fordi de tror parken bare er enda et sted å kjøpe og drikke øl; og selv om altså alle plutselig sitter og hører på musikerne -- men jeg innser at det siste faktisk kan ansees som en bra ting. Som regel.

Så til poenget:
I år har de flyttet scenen i parken. Jeg tror jeg tidligere har antydet at det kanskje ville være en god idé, eller i alle fall at det hadde vært fint om man viklet den slik at man kunne se musikerne fra overalt i parken.

Men!
I år har de altså flyttet scenen slik at den står med ryggen mot vannet. Dette er nok en del av denne nye strategien med å ta penger for konsertene i parken om kvelden. Å ...

Kan folk stemme på noen andre enn Jan Petter Hammerø som ordfører fremover? Jeg sier ikke dette først og fremst med utgangspunkt i de helt sikkert mange politiske problemene ved å ha en Høyre-ordfører. Jeg ser for meg at det er opptil flere av dem, men de påvirker meg minimalt siden jeg bare bor i Molde et par uker i året.

Grunnen til at jeg helst ser at man kvitter seg med ordføreren er at jeg ikke er sikker på hvor mange flere år jeg kan takle å høre om penger og atter penger under åpningen av jazzfestivalen. Det har slått meg tidligere år også: Otnæs og åpningstaleren holder følelsesladede taler med stjerner i øynene, beskriver stemningen da Miles Davies spilte, eller forteller anekdoter om den gangen de satt oppe hele natten på varden mens Karin Krogh jammet med både den ene og den andre.

Og Hammerø, Hammerø snakker om penger. I 1968 gikk festivalen med så og så mye i overskudd; i 1989 så og så mye; og i 1999 så mye. Det er tragisk. Løsningen, mistenker jeg, er å stemme på noen som ikke tilhører Høyre. Det burde jo ikke overraske at Høyre knapt er i stand til å engasjere seg i noe annet enn penger, men det passer altså rimelig dårlig ved åpningen av jazzfestivalen. Det eneste tilløpet til noe interessant i talen var da han snakket om en gammel meny på Alexandra (Mary gjenkjente ordet "jordbær"). Men selv der klarte Hammerø å trekke inn prisene (jeg tror jordbær-kaken eller hva det var kostet 37 kroner).

Nok er nok. Stem på en SV-kandidat neste gang. Randi Fiksdal kan helt sikkert snakke fornuftig om jazz.

Tour de France, which is one of those things that I really miss when I have no television in the summer, starts again today. This may strike some people as odd (that it is my favourite television event, not that it starts today), as I am widely known for shunning all forms of sport-endeavours. The truth is more complex, you see. I like some sports. Rugby is entertaining; chess is nice; curling is amusing; and cycling, when in the shape and form of le Tour de France, is very relaxing.

And it all starts today. In Monaco. "Monaco", you say, looking at me quizzically and murmuring under your breath "this Camilla person may be nuts, best call the people in white coats with the nice medicine", "but Monaco isn't in France". And you are quite right (possibly on both counts): Monaco is its own principality, but Tour de France doesn't care about that sort of thing. Last year they started in England, and this year they are covering all of six countries in all (Monaco, Spain, Andorra, Italy and Switzerland, in addition to France itself).

Why am I willing to temper my abhorrence of all things sport-like with this seemingly random acceptance of a sport known mostly for its dope use? It is certainly not because it is quickly over and done with. I like it because it has a touch of the gentlemanly. I seem to remember the first year I watched it, one of the leading ...

Forleden gikk jeg til innkjøp av (*host* egentlig fikk jeg vel Tor til å gå til innkjøp av) Leopard -- Apples nye operativsystem. Det var utelukkende av én grunn (jeg er rimelig fornøyd med Tiger, så jeg følte ikke egentlig noe stort behov for å oppdatere meg): Vi hadde kjøpt Delicious Library 2 og følte at vi burde ta det i bruk i løpet av sommeren -- og Delicious Library 2 nekter å funke på en Tiger-mac. Så da...

Vi kjøpte i alle fall dette vidunder-programmet som lar deg holde styr på alle bøkene dine selv om de er på vidt forskjellige steder, og som til og med lar deg lage utlånskontoer til folk, slik at du kan se hvem som har lånt bøkene dine og hvor lenge de har hatt dem. Dette var selvsagt hovedgrunnen til at vi følte vi trengte programmet. Som tidligere nevnt har jeg det med å glemme hvem som har lånt ting, og dermed hvordan jeg kan få det tilbake. Det hjelper selvsagt ikke at bøkene våre er spredt utover sju forskjellige steder (hvis man regner med kontorer og ikke venner), av og til i kasser.

Noen av dere vil kanskje lure på om ikke Tor og jeg har forsøkt oss på noe lignende tidligere. Og det gjorde vi. Vi hadde nemlig forrige utgave av Delicious Library med full oversikt ganske lenge. Og så slettet jeg library-filen på mac'en min da jeg formaterte (for Tor hadde sagt at det "bare" var backing-filer for programmer der), og alt gikk tapt.

Her er imidlertid poenget med dagens artikkel:
Har du lånt noe av meg eller Tor (bøker, først og fremst)? Kan jeg få vite hva? Da blir jeg veldig glad.