Som gode sosialister kjenner vi jo alle til internasjonalen, men som den av oss med mest historieutdanning er det vel min plikt å understreke at den faktisk ikke ble skrevet på norsk på 30-tallet (om noen skulle tro det). Sangen er egentlig fransk, og teksten er som følger:
Debout les damnés de la terre
Debout les forçats de la faim
La  raison tonne en son cratère
C'est l'éruption de la fin
Du passe faisons  table rase
Foules, esclaves, debout, debout
Le monde va changer de  base
Nous ne sommes rien, soyons tout
C'est la lutte  finale
Groupons-nous, et demain (bis)
L'Internationale
Sera le genre  humain
Il n'est pas de sauveurs suprêmes
Ni Dieu, ni César, ni  tribun
Producteurs, sauvons-nous nous-mêmes
Décrétons le salut  commun
Pour que le voleur rende gorge
Pour tirer l'esprit du  cachot
Soufflons nous-mêmes notre forge
Battons le fer quand il est chaud 
L'état comprime et la loi triche
L'impôt saigne le  malheureux
Nul devoir ne s'impose au riche
Le droit du pauvre est un mot  creux
C'est assez, languir en tutelle
L'égalité veut d'autres lois
Pas  de droits sans devoirs dit-elle
Egaux, pas de devoirs sans  droits
Hideux dans leur apothéose
Les rois de la mine et du  rail
Ont-ils jamais fait autre chose
Que dévaliser le travail
Dans les  coffres-forts de la bande
Ce qu'il a crée s'est fondu
En décrétant qu'on  le lui rende
Le peuple ne veut que son dû.
Les rois nous saoulaient  de fumées
Paix entre nous, guerre aux tyrans
Appliquons la grève aux  armées
Crosse en l'air, et rompons les rangs
S'ils s'obstinent, ces  cannibales
A faire de nous des héros
Ils sauront bientôt que nos  balles
Sont pour nos propres généraux
Ouvriers, paysans, nous  sommes
Le grand parti des travailleurs
La terre n'appartient qu'aux  hommes
L'oisif ira loger ailleurs
Combien, de nos chairs se  repaissent
Mais si les corbeaux, les vautours
Un de ces matins  disparaissent
Le soleil brillera toujours.
Den ble skrevet etter at den franske regjeringen hadde slått ned Paris-kommunen. Jeg regner med at dere har hørt om dem, men at det er så som så med detaljene (utenom hos Silje, selvsagt).
I siste halvdel av 1800-tallet samlet Tyskland seg under Bismarck, og sentralt i avslutningen av dette verket var den franko-prøyssiske krig i 1870-71. Prøyssen, som var drivkraft bak denne samlingen hadde et ... om en skal si det mildt... bedre militære enn frankrike, og gjorde egentlig stort sett som de ville. Paris motstod beleiring i seks måneder, og da den nye franske regjeringen ville overgi byen til tysk okkupasjon som del av fredsforhandlingene, gjorde arbeiderne og soldatene i byen opprør. Ifølge Wikipedia, som har en veldig god artikkel om dette, forsøkte en general Lecomte å få soldatene til å skyte på en gruppe sivile, med det resultat at soldatene vendte seg mot ham og dro ham ned fra hesten. Han ble senere henrettet av kommunen.
Hæren trakk seg tilbake, og nasjonalgarden, som da hadde kontroll over byen, organiserte valget av en kommune som skulle ta over styret. Andre franske byer hadde et visst selvstyre som kommuner, men Paris hadde blitt nektet dette, sannsynligvis fordi man var bekymret for innbygernes tendens til å kaste seg på radikale bølger innimellom...
De utstedte i løpet av kort tid en rekke erklæringer og avskaffet blant annet offisielt den stående hæren. Ideen var at fra da av skulle bare nasjonalgarden, som besto av alle borgere som kunne bære våpen, fungere som militære. Dette er jo også en idé man finner igjen i det norske venstres program fra samme tid: Man var bekymret for at hæren kunne brukes mot folket.
Videre ble det gjort forsøk på å tilbakeføre eiendeler som hadde blitt pantsatt som følge av de enormt høye prisene under krigen og okkupasjonen. Det samme gjaldt de overdrevne husleiene som hadde blitt tatt i perioden. 2. april erklærte den separasjon mellom kirke og stat og en rekke medfølgende bestemmelser, som at alle kirke-eiendommer skulle tilfalle staten. Noen dager senere ble det bestemt at religionen med alt tilbehør skulle ut av skolene (med mindre skolene tillit politiske møter i sine bygninger om kvelden). 6. april brente man guillotinen offentlig. Videre kom en rekke erklæringer for å lette arbeidsvilkårene. Fablikker som hadde vært stengte ble åpnet, og man la planer for en stor fagforening.
Nevnes må i denne sammenheng også at man tokdet røde flagget heller enn tricoloren som sitt symbol.
Gjennom hele perioden var byen under stadig bombardement og kampene gikk trådt for pariserne. Mot slutten forsøkte man seg på en kommité for offentlig sikkerhet (historien gjentar seg), men det hjalp ikke.  21. mai kom Versailles-troppene inn i byen, og 28. mai falt den siste barrikaden.
Derpå fulgte avstraffelser, og få som hadde deltatt i den faktiske kommunen overlevde.
Det er vel ikke alle som husker hele teksten, så i tilfelle dere skulle støte på en opprørt gammelkommunist som truer med å skyte hvis dere ikke synger den, skriver jeg ned den norske også. For sikkerhets skyld...
Opp, alle jordens bundne trelle!
Opp I, som sulten knuget har!
Nå drønner det av rettens velde,
til siste kamp det gjøres klar.
Alt det gamle vi med jorden jevner:
Opp slaver, nå til frihet frem!
Vi intet var, men alt vi evner,
til rydning for vårt samfunnshjem 
 Så samles vi på valen,
seiren, vet vi, at vi får!
Og Internasjonalen
skal få sin folkevår!                  
 I høyden vi ei frelse venter
hos guder eller fyrsters flokk.
Nei, selv i samling vi den henter:
i fellesskap vi vinner nok.
Alt det stjålne tilbake vi krever,
og for vår ånd et frihets vern!
Vår egen hammer selv vi hever,
og slår, mens vi har varme jern.  
 Imot oss statens lover bøyes,
av skatter blir vi tynget ned.
Og fri for plikt den rike føyes;
mens ringhets rett ei finner sted.
Lenge nok vi ligget har i støvet:
Vi stiller likhets krav mot rov.
Mot alle retten skal bli øvet,
slik vil vi ha vårt samfunns lov.  
 De fyrster har oss slemt bedraget,
Fred mellom oss, foruten svik!-
Mot tyranni vi retter slaget,
mot krigen selv vi fører krig!
Kast geværet, la rekkene brytes!
Deres helter vi slett ikke er.
Og mordbud ikke mer skal lydes,
på brødre vi ei skyter mer.  
 Arbeider, bonde, våre hære
de største er, som stevner frem!
Vår arvedel skal jorden være,
vi sammen bygge vil vårt hjem.
Som av rovdyr vårt blod er blitt suget,
men endelig slår vi dem ned.-
Og mørket, som så tungt oss knuget,
gir plass for solens lys og fred  
 
Senere ble sangen tatt som sovjetisk nasjonalsang (og deretter erstattet av en sang om stalin...)
 
            
Comments